Fra kaos til indre ro

“Livet som jeg en gang kjente meg levende i ble totalt endret da jeg fikk konstatert brystkreft. Et vendepunktet i livet som gjorde meg ute av stand til å kjenne meg levende i livet.” Et åpent innlegg om min historie. Om meditasjon som helsegevinst og tankens kraft. 

 

 

Hei, mitt navn er Grethe. Jeg ønsker å dele min historie fordi jeg tror at om jeg deler min historie belyses et tema som mange andre også har liknende utfordringer med. Utfordringer kan være negativt og begrensende tankekjør, indre stress, og liten kontakt med følelsene.

I mange år jeg hatt foredrag og kurs for folk og grupper som trengte motivasjon, inspirasjon og det å bli sett og støttet i endringsprosessene de har gått igjennom. Den viktigste og beste tilbakemeldingen har vært at folk kjenner seg igjen i utfordringene og at noen inspireres av å selv gjøre grep. For det krever jobbing for å gjøre endringer. Både på det indre og ytre plan. Og man må ville.

Vendepunktet


 

For 11 år siden inntraff et stort vendepunkt i livet mitt. Verden raste. Drømmene forsvant. Håpet. Fremtiden. Gleden. Fra å ha et liv fullt av energi med masse farger ble alt svart, tungt og kaldt. Jeg hadde fått brystkreft.

Den skremmende frykten holdt jeg for det meste for meg selv. Og dersom jeg delte var det mest ”tomme ord” og de ekte følelsene stengte jeg ute. Det var tryggest og lettest for da slapp jeg å kjenne. Samtidig fikk jeg jo hele tiden høre at det var viktig å ha positiv tanker.

Etter hvert viste det seg at fatique ble en del av hverdagen min. Fatique er i de siste årene anerkjent som en vanlig senvirkning etter brystkreft. Jeg følte meg kraftløs og trøtt hele tiden samtidig som jeg hadde utfordringer med hukommelsen og konsentrasjonen. På denne tiden var ikke fatique noe som ble pratet om. I alle fall ikke til meg. Fatique gjorde at jeg følte meg alene, distanserte meg og gikk inn i en negativ spiral av tanker. Selv om jeg ble friskmeldt fra brystkreften følte jeg meg sykere enn noen gang.

 

 

Hvem var jeg egentlig når jeg ikke lenger klarte det jeg tidligere klarte?


 

Jeg kjente på mye uro på dette tidspunktet. Måten jeg håndterte det på tror jeg gjorde at jeg hadde indre utfordringer mye lenger enn nødvendig. Det var en tøff prosess å komme seg ut av.

Løsningen for meg var å akseptere og ta tiden til hjelp.

 

Våge å være i følelsene


 

Våge å være i frykten.

Våge å sette ord på følelsene som herjet i kroppen. Våge å bruke tid.

Rådene jeg fikk var at det var viktig å tenke positivt. Det føltes nesten som om det var forbudt å være redd. Det er selvfølgelig bra å tenke positivt, men det viktigste for meg var å lære å akseptere. Få lov til å kjenne på følelsene i stedet for å skyve det bort.

Jeg ble bevist mønstrene mine. Jeg smilte alltid utvendig. Å bevare masken var jeg god på og de fleste trodde det gikk bra. Jeg syntes synd på meg selv og var redd, men hva hjalp det. Jeg fikk det ikke bedre av den grunn.

Helsegevinsten var for meg meditasjon


Som en del av en annen utdanning ble jeg introdusert for meditasjon. Jeg forstod ikke helt at dette kunne være bra. Å bare sitte og ikke gjøre noe (selv om jeg i dag vet det er mye innvendig jobbing i slike prosesser). Det var en utfordring og det virket som en uoppnåelig oppgave der og da, fordi jeg som person alltid har likt høyt tempo og masse aktivitet. At det nå skulle være greit å ikke å ha mål å strekke seg til. At det var greit å bare være.

Jeg var utålmodig. Det indre stresset mitt indikerte at det ikke var dette kroppen min skulle trenge. Den ville helst hoppe, skrike og gjør store bevegelser. Likevel kjente jeg en dragning mot meditasjon. Etter en tid kjente jeg at dette gjorde meg godt og jeg lot det bli en del av hverdagen min. Sakte men sikkert opplevde jeg mer indre ro. Jeg begynte å jobbe igjen. Jeg fikk jobbe med mennesker. Selvfølelsen økte, gleden var tilbake og jeg så at min vei kunne være en inspirasjon til andre. Jeg verdsatte livet på en annen måte. Jeg fikk gå i et rolig tempo. Mitt tempo. Jeg la bort andres forventinger. Slik greide jeg å komme mer og mer tilbake.

Jeg kjørte på for fullt


 

Så kom dessverre et nytt vendepunkt. Jeg syntes det var så kjekt med all energien min. Jeg så at andre folk fikk inspirasjon av det jeg hadde vært igjennom. De opplevde også å få bedre selvfølelse, bedre selvtillit og det å komme tilbake til arbeidslivet. Jeg kjørte på for fullt. Hjalp andre gjennom kurs og veiledning. Faktisk så mye at jeg glemte meg selv og jeg gikk inn i et gammelt mønster. Etter 4 år i full jobb greide jeg ikke stoppe. Gjorde ikke meditasjon. Prioriterte den ikke. Hadde ikke tid og greide ikke sitte stille.

Dermed skjedde det som måtte skje.


 

Jeg begynte å oppleve kraftig svimmelhet og hjertebank, tunge bein og utfordringer med å få puste skikkelig. Opplevde angstanfall, men ble grundig sjekket uten at de fant noen årsak. Problemet var nok at min indre uro fikk være i fred. Den ble ikke registrert på noen av kontrollene. Den fikk bare fortsette å kjøre sitt eget liv inni kroppen min. Denne uroen motarbeidet jeg med mer aktiviteter og presset på med ekstra høyt tempo. Resultatet ble fullstendig stopp, og jeg måtte se meg selv i øynene og faktisk kjenne og høre hva kroppen fortalte meg. Kroppen stoppet opp helt fysisk. Beinene stoppet meg. Trøttheten og tungheten var tilbake. Jeg var igjen ute av arbeidslivet, fullstendig sliten og tilbake i negative tankemønstre.

Dermed kom også frykten for fullt. Frykten for ikke å greie og jobbe igjen. Jeg var ikke meg lenger. Jeg klarte ikke alt jeg ville. Den gode selvfølelsen og selvtilliten ble borte. Jeg var redd. Redd for å kjenne på følelser. Redd for å gå inn i meg selv. Redd for hva som kunne dukke opp. Når jeg da oppdaget at jeg var inne i et gammelt mønster ville jeg ta grep.

Jeg hadde behov for veiledning ut av dette. Etter et års tid meldte jeg meg på et nytt kurs. Kurs i Indre ro. Dette kurset hjalp meg på vei igjen. Det gav ny innsikt og nye redskaper. Først og fremst for meg selv, men også metoder som jeg i dag bruker i arbeid med andre. Jeg kom nærmere meg selv, men likevel ikke helt slik jeg ønsket.

 

Innerst inne kjente jeg at kroppen skrek om et behov for å få lov til å sitte i ro, i stillhet, puste og bare legge merke til hva som dukket opp. 


 

Jeg lengtet tilbake til meditasjonen som en gang hadde gitt meg indre ro. Det var tross alt denne som hovedsakelig hjalp meg tilbake i jobb etter brystkreften. Men jeg trengte et lenger løp og jeg ville lære mer på veien. For noen måneder siden ble jeg ferdig sertifisert meditasjon og mindfullness trener. En utdanning som gikk over ett år og dermed gav meg det langsiktige løpet og mye trening. Her var det noen som støttet meg i prosessen og hadde forventinger til at jeg skulle gjøre jobben.

Gjennom meditasjon har jeg kommet mye nærmere meg selv. Mitt hjerte. Min oppgave i livet. Livet som jeg verdsetter på en helt annen måte enn før. Gjennom egen praksis har meditasjonen vist seg å ha veldig god helsegevinst for meg. Jeg hadde aldri sett for meg at det var dette som skulle gjøre meg så godt.

Jeg har på min vei fått mye hjelp av gode folk samt en egen søken etter løsninger. Videreutdanninger og sertifiseringer har vært et ønske for meg fordi jeg har et ønske om å kunne hjelpe andre. Det å se muligheter fremfor begrensingene. Ikke bare for å snu tanker til det positive, ta på masken og smile, MEN akseptere der man er. Det er veldig vanskelig for de aller fleste. Men når man greier det, det er da det skjer noe og man gjør indre oppdagelser.

Hvorfor jeg deler dette


 

Jeg ønsker å dele av min historie fordi av og til så kan vi hjelpe hverandre ved å dele av oss selv. Jeg våger å være sårbar, ærlig, direkte og uten filter i mine kurs og foredrag. I HEPP ønsker vi å hjelpe folk og bedrifter som er i ulike endringsprosesser.

I et samfunn som skal ha oss til å prestere på alle områder, hvordan skal vi klare å vende fokus innover og samtidig ta vare på oss selv og de rundt oss?

Takk for at du ville lese. Og en stor takk til min kjære kollega som har hjulpet meg til å få gang på å skrive dette innlegget.

Vi ønsker at folk skal få en bedre hverdag og ønsker å være med på veien.

 

Stor takknemlighet fra Grethe 

6 Comments
  • Øystein Lund

    5. september 2018 at 18:58 Svar

    Hei Grethe.

    Veldig fin lesing og det er alltid godt å bli minnet på at vi glemmer fort ut alle de gode rutiner og prosesser når vi har det bra.
    Da gir vi full gass og glemmer oss selv..
    Et vanlig eksempel foruten pust,meditasjon,søvn.. er : De så utrolig vannvittige kjedelige ryggøvelser.. Om så bare 2 minutter ryggøvelser hver kveld kan være gull verdt for å unngå problemer.

    Så takk for lesing. Ryggøvelser + meditasjon og pusteøvelser skal legges inn i ukentlig plan 🙂

    Mvh. Øystein L

  • Christina Røed Horpestad

    5. september 2018 at 20:30 Svar

    Alle skulle hatt en Faster som deg! ?

  • Leif Trygve Johansson

    5. september 2018 at 21:03 Svar

    Fint å lese…..
    Ta en tur til Sirevåg
    Besøk min fantastiske venninne Camilla på Sirevåg stasjon.
    Se på Villa Camilla på. FB.
    Kom og besøk Anne&Leif i Vågen B&B.
    Se FB Vågen B&B?
    Kan tilby flotte turer på nære strender eller bare ro i vår hage. Som pensjonert oljearbeider kan eg lære bort nogen enkle triks til et lykkelig liv og ro når det stormer som mest og alt er tungt og trist?
    Velkommen❤️
    Leifen 979 63 228

  • Elisabeth

    6. september 2018 at 10:05 Svar

    Takk for at du deler Grethe. Å akseptere sin indre og ytre tilværelse krever refleksjon og forsoning. Du e goe som deler denne prosessen

  • Mette Bøe Lyngstad

    6. september 2018 at 11:25 Svar

    Så nydelig skrevet Grete, du er en klok kvinne med stort hjerte,

  • Berit Grete Høines

    13. september 2018 at 14:51 Svar

    Så godt det var å få satt ord på følelsene. TAKK Grethe ⚘?

Post a Comment